Inn i utstillingen med gallerimedarbeider Freya Folåsen – Peter Pongratz

Her publiserer vi korte formidlingstekster om kunstverker i den aktuelle utstillingen på Galleri Würth.

Selvportrett med Picassos lue, 2001
Peter Pongratz (1940, Østerrike)

«I utgangspunktet er hvert bilde av en kunstner, eller i det minste en kunstner som maler som meg, et selvportrett. Det er ingenting annet» Peter Pongratz, 2015.

Peter Pongratz har siden 1960-tallet malt subjektive verk med utgangspunkt i egne opplevelser, følelser og omgivelser. Det uakademiske, råe, personlige og naive står i sentrum hos kunstneren. Han inspireres av blant annet barnekunst, Art Brut og oseanisk kunst. Pongratz’ fremstillinger befinner seg oftest mellom figurasjon og abstraksjon. Motivene inkluderer fantasilandskap med amøbelignende dyr, scener fra gresk mytologi, blomsterbilder, krigsrelaterte motiv og helgenbilder.

Selvportrett er også et av motivene han ofte kommer tilbake til. Selvportrett med Picassos lue er ett av disse. Det er noe lekent i dette bildet. Verket er fargerikt, med en knallrød hovedfigur midt i bildet, og bruk av lysere farger som rosa, blå, grønt og gult på de mange små vesenene rundt i billedplanet. Motivet er skapt med tykke penselstrøk i maling og tydelige linjer i kull. Pongratz anser seg selv som en av pionerene til nyekspresjonismen, en kunststil som vokste frem utover 1970- og 80-tallet, i Østerrike og spesielt Tyskland. Personlige uttrykk, sterke farger og voldsomme penselstrøk var typisk for nyekspresjonistene.

Motivet er figurativt, men ikke realistisk. Hovedfiguren er nesten kubistisk i måten den kan ses som både en helfigur med armer eller bare et hode med blå hals og skuldre. Den røde figuren, som må være Pongratz selv, stikker henda i været i glede eller i lek. Bak ham flyter og løper mange små figurer og et rart og søtt lite dyr befinner seg i det nederste venstre hjørnet. Bildet er utført som en barnetegning, det er noe upretensiøst og håpefullt over det hele.

Pongratz har på seg en hatt, den minner om en hjemmelaget papirbåt/hatt du kanskje lagde som barn. Tittelen forteller oss at dette er Picassos hatt. Pablo Picasso (1881-1973) var en av 1900-tallets mest betydningsfulle kunstnere og regnes, sammen med Georges Braque, som kubismens far. I dette selvportrettet virker det som Pongratz setter seg selv inn i rollen som Picasso gjennom en metaforisk hatt. Pongratz tar ikke hatten av for den innflytelsesrike kunstneren, men overtar den fra ham og derved også noe av hans kunstneriske kred.

Samtidig som dette selvportrettet er lystig, brytes idyllen og gleden av to svarte figurer som står på hver sin side av hovedfiguren. De er som to levende snakkebobler, de kommer ut av munnen til den røde Pongratz og har hoder med skarpe tenner og lange, tynne kropper. De står i kontrast til resten av bildet og bringer med seg et mørke inn i scenen, et sinne. På ansiktene deres står det skrevet gjentatte ganger «get mad», bli sint. Er dette Pongratz’ indre følelser? Er dette tankene hans som uttrykkes gjennom de svarte figurene? Eller er dette rettet mot meg, betrakteren, en oppfordring om å slippe sinnet mitt løs? For meg er svaret begge to. For Pongratz er det viktigste med kunsten å formidle noe av det han føler, med et håp at noen forstår det han vil kommunisere. Så dette selvportrettet er av ham, men er også for meg. Her kan jeg oppleve hva Pongratz vil, og speile meg, kjenne meg igjen og bygge videre på kunstnerens fantasifulle følesesverden. Det dette verket viser meg er at verden er full av både barnslig lykke og skarpt sinne, jeg kan ha motstridende følelser i meg og at jeg må akseptere at jeg har gode og dårlige sider ved meg selv. Med aksept, kommer også vekst.

Peter Pongratz, Selvportrett med Picassos lue, 2001. Kull og akryl på lerret, 240 x 190 cm. Inv. 5941. © 2020 BONO.