Inn i utstillingen med kunsthistoriker Olea Steinkjer – Alfred Hrdlicka

Her publiserer vi korte formidlingstekster knyttet til den aktuelle utstillingen på Galleri Würth.

Napoleon c’est moi! II, 1987.

Alfred Hrdlicka (1928–2009, Østerrike)

Den politiske kunstneren Alfred Hrdlicka viet både kunstnerskapet sitt og livet sitt til å kjempe mot krig, vold og fascisme. Som kunstner og person var han ofte sett på som kontroversiell, men har blitt stående som en viktig kunstnerisk skikkelse i østerriksk kunsthistorie. Hrdlicka jobbet med maleri, tegning og skulptur, men var også skribent og holdt flere professorater gjennom karrieren. I Sammlung Würth er han godt representert med over 220 kunstverk, kjøpt inn over en periode på tjue år.

Født i 1928 i Wien, ble oppveksten preget av den turbulente mellomkrigsstiden, og senere det nasjonalsosialistiske regimet under andre verdenskrig. Familien hans var politisk aktive, faren var kommunist og fagforeningsfunksjonær, og dette preget Hrdlicka fra en tidlig alder.

Fra 1946 til 1957 studerte han maleri under Josef Dobrowsky og skulptur under Fritz Wotruba, to av de viktigste kunstnerne i mellomkrigstidens Østerrike, på Kunstakademiet i Wien. Hrdlicka ble internasjonalt kjent da han representerte Østerrike i den 32. Veneziabiennalen i 1964. Flere av Hrdlickas verker kretser rundt temaer som trauma, sorg og smerten etter andre verdenskrig. For Hrdlicka var kunsten først og fremst et virkemiddel for å fremme sine politiske budskap og sette fokus på undertrykte og politisk forfulgte mennesker.

Kunstnerens mest berømte verk er Mahnmal gegen Krieg und Faschismus (oversettelse: Monumentet mot krig og fascisme), plassert på Albertinaplatz i Wien. Han brukte fem år på å ferdigstille verket. Den består av flere granittskulpturer, og hovedskulpturen har tittelen Gates of Violence. På venstre side minnes skulpturen ofrene for massemordene begått av nazistene i konsentrasjonsleirer og i fengsler, deriblant de som ble myrdet på grunn av sin religion, nasjonalitet, etniske opprinnelse, funksjonsvariasjon og legning. Den høyre siden av skulpturen består av flere figurer og minnes alle som ble drept under krigen, inkludert jødene. Blant figurene finnes en fallen tysk soldat, noe som var med på å skape store diskusjoner da verket ble satt opp i 1988, grunnet de grusomheter nazistene hadde utsatt jødene for under andre verdenskrig. Hrdlicka lagde på oppfordring et eget separat monument for jødene som ble myrdet under Holocaust, og debatten la seg.

Hrdlicka er aktuell i utstillingen A.E.I.O.U. østerriksk kunst fra Sammlung Würth med verket Napoleon c’est moi! II (1987). Verket er ett av to Napoelon verk, og en del av en større serie om den franske revolusjonen Hrdlicka arbeidet med mellom 1985 og 1989. I verket har han portrettert seg selv som Napoleon, inspirert av det berømte Napoleon-portrettet av hoffkunstner Jacques Louis David. I Hrdlickas versjon har den staselige, hvite hesten og det høytidelige uttrykket blitt byttet ut med Hrdlicka ikledd Napoleons hatt, og som et forvokst barn, sittende på en stor pappeske. I bakgrunnen viser Hrdlickas skisseaktige strek en stridsscene til hest. Hele oppsetningen gir publikum assosiasjoner til små barn som leker stridsherrer og krig, der en pappeske kan bli en hest og rommet rundt et krigsherjet område. Hrdlickas selvportrett ironiserer over voksne mennesker som idealiserer og maner til krig, og over rollen til krigsherrene, som i sin selvopptatthet egentlig oppfører seg som små barn som leker en lek. Men her er leken en lek med dødsens alvor.

Alfred Hrdlicka, Napoleon c'est moi! II, 1987. Kull og olje på lerret, 200 x 160 cm. Sammlung Würth, Inv. 2498 © 2021 Alfred Hrdlicka