Sabine Hoffmanns Forfulgte bøker

Skrevet av kunstformidler Freya Folåsen

I Sammlung Würth finner vi over 200 verk av kunstneren Sabine Hoffmann. Disse verkene ble overført til samlingen av kunstneren selv i 2002, og i utstillingen «Fra A til Z – kunstnerbøker fra Sammlung Würth» vises to verk, Forfulgte bøker (1999/2001) og Over trær (fra serien KATAFALK-BØKER).

Født i fristaden Danzig (i dag Gdansk, Polen) i 1922, ble Hoffmann introdusert for kunst gjennom sin far, en antifascistisk advokat med en forkjærlighet for moderne kunst*. Etter andre verdenskrig utdannet Hoffmann seg til grafiker, men det skulle ta flere år før hun fikk jobbe med og leve av kunsten. Etter endt utdannelse jobbet hun som oversetter og filmdubber i Frankrike, og for flyselskapet SAS, ved Stuttgart lufthavn og som skolesekretær i Tyskland. I 1969 fikk hun stilling som foreleser i grafikk ved Merz Akademie i Stuttgart, noe hun også kombinerte med å arbeide som kunstner. Hun malte, tegnet og lagde grafikk, for så å begynne med tredimensjonale verk i 1982.

Forfulgte bøker

Bøker er et gjennomgående motiv i Hoffmanns kunst. I 1990 utførte hun sine første «veggbøker», og i 1999 laget hun en serie veggobjekter kalt Buch-Köpfe, bokhoder. Bokhodene er inspirert og dedikert til forfattere som Marguerite Duras, Sylvia Plath, Rafik Schami og Heiner Müller. Forfulgte bøker har samme uttrykk som Buch-Köpfe- verkene og er fra samme periode, men er et selvstendig verk med en mørkere fremtoning.

Fem bøker i rødt, svart og hvitt hviler på gulvet, noen mot veggen, andre flatt på underlaget. Ut av bøkene vokser hoder kledd i masker eller hetter, og disse bokfigurene er bundet, spiddet og teipet. De forfulgte bøkene oppleves som torturerte sjeler, men også som gjerningspersoner i en grusom lek. Hva har skjedd med dem? Hvem har gjort dette, og hvorfor? Som mange andre europeiske kunstnere i det 20. århundre vokste Hoffmann opp i en tid preget av krig og vold. For henne fikk dette store personlige konsekvenser, da hennes far ble arrestert og bortført av russerne i 1945. Ingen vet hva som skjedde med ham, og Hoffmann følte hennes fars skjebne var "helt absurd med tanke på hans politiske [antifascistiske] holdning". Aner vi denne tragedien i Hoffmanns forfulgte bøker?

Politikk, kunst, religion, legning, nasjonalitet – det kan være mange grunner til å bli forfulgt. Å uttrykke seg fritt, å være seg selv, å dele kunnskap, disse tingene kan være farlige å gjøre, og kan føre til straff eller død. Bøker er vanligvis kilder til lærdom, glede og fantasi. Men Forfulgte bøker er ikke vanlige bøker. De er personifiseringer, bøker som representerer menneskelig kunnskap og erfaringer. Her er innholdet ulesbart, det er svart som tjære sivende rødt som kjøtt og blod og boltet sammen med metall. Vi får ikke tilgang til bøkenes betydning, overgrepene mot dem har gjort dem stumme. Deres historie vil aldri bli kjent, akkurat som for Hoffmanns far og mange andre ofre rundt om i verden. Men selv om bøkenes innhold forblir utilgjengelig for oss, forteller de fortsatt en viktig historie. En historie om urett og overgrep. Om menneskers rett til likeverd og frihet, og om vårt felles ansvar for å tale saken til de som ikke selv kan gjøre det. Ved å bruke vår stemme, gir vi stemme til de som har blitt fortiet. Vi åpner boken, og bringer fortellingen ut i lyset.

 

  • I Hoffmanns barndomshjem hadde de kunst av de tyske ekspresjonistene Max Pechstein og Franz Marc. Pechstein var en av grunnleggerne av Die Brücke, mens Marc var med å etablere Der Blaue Reiter. Begge disse kunstnergruppene var toneangivende innen moderne kunst og tysk ekspresjonisme. Fra 1935 ble slik kunst ansett som degenerert av de tyske nasjonalsosialistene, og ble konfiskert fra museer, gallerier og private hjem.