INN I SAMLINGEN: "EAT ART, ROTH" - Om Dieter Roth og mat

Skrevet av kunsthistoriker Olea Julsrud-Steinkjer

Dieter Roths kunstnerskap spant ut fra pop-art, fluxus og nyrealisme, og gjennom hele kunstnerskapet eksperimenterte han med metoder, materialer og fremgangsmåter. Sjokolade, ost, fuglefrø, majones og kanel er bare noen av de uvanlige materialene man kan finne i verkene hans, samtidig fortsetter verkene å endre seg, selv tiår etter at de ble ferdigstilt. Roth oppdaget skjønnheten i fordervelsen da han eksperimenterte med å ødelegge og skitne til verkene sine ved å helle sur melk på dem og ble fascinert av prosessen som oppstod. For Roth ble dette et vendepunkt og en åpenbaring. Kunsten skulle eksistere på lik linje med menneskene, bli skapt, forandre seg, eldes, råtne og dø.

 

I 1970 utvidet Spoerri og la til Eat Art Gallery i etasjen over restauranten. Her ble det stilt ut matverk av kunstnere som Joseph Beuys, Roy Lichtenstein og Dieter Roth.

I likhet med hvordan man deler et måltid, ble dette en kunstnerisk opplevelse ment til å deles på samme måte, samtidig som det hverdagslige og den livsviktige ernæringen ble dyttet inn i den opphøyde kunsten. Maten var på nytt blitt midtpunktet for møter mellom mennesker og den sosiale interaksjonen som oppstod mellom betrakterne i møte med verkene ble viktige virkemidler.

Med Eat Art bevegelsen beveget maten seg ut fra lerretet og ble et materiale i seg selv. Dette åpnet nye muligheter for Roth som var opptatt av det forgjengelige. I utstillingen Dieter Roths univers – verk fra Sammlung Würth finnes det flere eksempler på verk som er i stadig forandring, både vegghengte verk og mindre skulpturer og multipler.

I årene mellom 1968 og 1970 var det spesielt sjokolade som fascinerte Roth, som ikke var den første som ble grepet av sjokoladens egenskaper. Historisk sett var kakao og sjokolade lenge kun forbeholdt de aller rikeste, og på Verdensutstillingen i 1893 stilte man ut sjokoladereplikaer av berømte skulpturer, som Venus fra Milo. Sjokolade ble også senere brukt av andre kunstnere som nevnte Joseph Beuys og Claes Oldenburg. Den søte, mørke massen kunne formes, dyppes, rennes og behandles på alle slags måter og sjokoladen i Roths verden symboliserer alt fra barnslig nostalgi til noe klaustrofobisk og kvelende.

I Würth-samlingen finnes det flere verk som kretser rundt Roths bruk av sjokolade. Mest berømt er Lindt-kaninen, for mange et tegn på at påsken nærmer seg når den gullfolieinnpakkede sjokoladeharen dukker opp i butikkene, som hos Dieter Roth ble gjenskapt i autentisk hareavføring og halmstrå. Her spiller han på likhetene mellom den deilige sjokolademassen og de bokstavelige restene av den etter at den har blitt spist.

I utstillingen Dieter Roths univers ser vi flere verk laget med faktisk sjokolade, men her satt sammen med leketøy. I Andejakten kjemper små miniatyrriddere for sine liv mot overdimensjonerte plastender med sverd i en sump av muggen sjokolade, mens hos Ohne Titel (Puppe in chocolade) er dukken innkapslet i den mørke massen. Kun de to føttene med hvite strømper og sorte lakksko er synlig, resten er fanget. Roth utfordrer i disse verkene våre positive assosiasjoner til sjokoladen og får oss til å tenke på forfallet, tapet av uskyldighet og forgjengelighet.

Denne symbolikken og krysningspunktet mellom kunst og mat har preget kunsthistorien gjennom århundrer. Fra symbolske stilleben der maten forestilte forfallet og minnet betrakterne på at en dag skal de også dø, til Giuseppe Arcimboldos matportretter og Marc Quinns Flesh paintings, har maten vært kilde til inspirasjon for mange kunstnere. Det å spise og oppleve mat handler ikke bare om overlevelse, men om det sosiale og mellommenneskelige og er tett knyttet til ulike kulturer, høytider, identitet og politikk.

På 1960-tallet begynte den grafikerutdannende Roth å eksperimentere med mat i verkene sine.

Det første matbaserte verket, Kleinkuchen, (Oversettes til Småkake) fra 1967 forsvant allerede åpningskvelden. Den tørre kaken, som formmessig var svært lik verket Motorradfahrer laget seks år tidligere, ble delt ut til publikum og deretter fortært. Dette skulle bli begynnelsen på en rekke verk laget av eller med mat, men var det første og siste som var intendert til å bli spist av mennesker. Han lagde senere flere verk som kunne bli spist av ulike dyr og fugler.

På samme tid åpnet Roths venn og kollega, Eat Art-bevegelsens grunnlegger, Daniel Spoerri, det eksperimentelle spisestedet «Restaurant Spoerri» i Düsseldorf, med en meny der man fikk servert alt fra krokodille til elefantkjøtt. Når restaurantgjestene var forsynt, kunne men kjøpe med seg bordet og matrestene hjem som et ferdigmontert kunstverk.