«Det er merkverdig at mennesker verdsetter åndelige goder så fullstendig annerledes enn materielle goder. Dersom noen for eksempel erobrer en koloni for fedrelandet, blir han bejublet av hele landet. Man betenker seg ikke et sekund, om man skal ta kolonien i besittelse eller ikke. Teknologiske prestasjoner bejubles likedan. Kommer noen på den tanken å skjenke fedrelandet et nytt, rent åndelig gode, blir det nærmest til alle tider avvist i sinne. Man holder gaven for mistenkelig og forsøker å gjøre det av med den på ethvert tenkelig vis. Dersom det var tillatt, ville man den dag i dag la giveren brenne på bålet.»

Fra innledningen til essayet «Åndelige goder» av Franz Marc, første bidrag i Der Blaue Reiter-Almanach (Den blå rytter-almanakken).

Den blå rytter ble utgitt på forlaget R. Piper Verlag & Co. i München i 1912, og inneholdt 16 originale tekstbidrag (hvorav ett dikt og ett teaterstykke) av 11 forskjellige forfattere, 141 reproduksjoner av kunstverk, fire håndkolorerte innstikk og tre musikkstykker fordelt over 150 tettpakkede sider. Boken ble utgitt av kunstnerne Wassily Kandinsky (f. 1866) og Franz Marc (f. 1880). De var altså henholdsvis 46 og 32 år da de utga denne overmåte innflytelsesrike «almanakken». Det var meningen at det skulle komme ut en utgave årlig, som en kalender, men det ble med den ene utgivelsen. Boken tok sitt navn fra kunstnergruppen med samme navn, som ble stiftet i 1911. Blant gruppens senere så berømte medlemmer finner vi, i tillegg til Kandinsky og Marc: Alexej von Jawlensky, Gabriele Münter, Marianne von Werefkin, Paul Klee, Heinrich Campendonk, Natalia Goncharova, Lyonel Feininger og August Macke.

Tiden før første verdenskrig i Europa var en summende bikube av nye ideer, eksperimenter og oppfinnelser. Den blå rytter har karakter av å være et programskrift satt sammen av en troende menighet for utbredelsen av sitt tankegods. De trodde på kunstens åndelige innhold, og på kunstens fellesmenneskelige, åndelige opphav, til alle tider og på alle steder. For dem var det ingen forskjell på reell og abstrakt form, det var opp til kunstneren å velge det formatet som passet best til formålet – og formålet var å utrykke det åndelige innholdet i kunsten. Derfor viser boken bilder av kunst fra steinalderkulturer, russiske kirke-ikoner og moderne malerier side ved side.

Hvor kommer dette mystiske, åndelige innholdet fra? I følge Kandinsky kommer det fra «den indre nødvendighet», det som av kunstneren må uttrykkes og formuleres. Dette var helt nye og radikale ideer i 1912. Prosjektet ble møtt med hån og skjellsord, men Marc og Kandinskys mål var å gjøre prosjektet Den blå rytter til den moderne kunstbevegelsens sentrum, et mål de arbeidet mot med innbitt vilje og innsats.

Boken er dedikert til minnet om kunsthistorikeren og museumskuratoren Hugo von Tschudi, som døde i 1911. Han var direktør for Nationalgalerie i Berlin fra 1896 til 1909, og skaffet dette museet den første Cézanne til noen offentlig samling overhodet, sammen med verker av Manet, Renoir, Monet, Pissarro og Degas. Han kjøpte også inn et maleri av Gauguin, «Kristi fødsel», et maleri som i sin tid var uhyre kontroversielt, og han ble belønnet for denne handelen med at Keiser Wilhelm II ga ham sparken på dagen. Von Tschudi reiste til München, som den gang lå i kongedømmet Bayern, hvor han ble direktør for museet Neue Pinakothek. Han tok med seg Gauguin-maleriet, som fortsatt er i samlingen til denne institusjonen, og tok der på seg å være sponsor for utgivelsen av almanakken Den blå rytter.

I sammenheng med utgivelsen av boken ble det organisert to vandreutstillinger under samme navn, hvor den første, i tillegg til å besøke de viktigste tyske byene, også ble vist i Budapest, Helsinki, Gøteborg, Oslo og Trondheim. I 1914 brøt første verdenskrig ut og kunstnergruppen «Der Blaue Reiter» ble oppløst. Macke og Marc falt på Vestfronten, mens flere av medlemmene, deriblant Kandinsky, reiste tilbake til sine respektive hjemland.

I dag, 110 år senere, kan vi med sikkerhet si at boken er det 20. århundrets viktigste kunstnerutgivelse.