Kunstfeltet holder seg med et stammespråk som kan virke fremmed for de uinnvidde.

’Posisjon’ er et mye brukt begrep i beskrivelsen av samtidskunstnere, som tilhører dette stammespråket. Man kan høre det sagt: ”denne utstillingen har et rikt utvalg viktige posisjoner fra starten av det forrige århundret.”

Begrepet brukes for å beskrive hvor kunstnerens produksjon plasserer seg i forhold til kunsthistorien og andre kunstneres frembringelser. Hva er hens kunstneriske hovedanliggende? Hva utforskes? Hva opphøyes? Hvordan gjøres det? Hvilke referanser til andre kunstnere er åpenbare? Hvilken mottagelse har kunstnerens anstrengelser fått i samtiden og ettertiden? Slike spørsmål er alle bakt inn i dette begrepet, og ikke minst svaret på dem, for omtales dine verk med ordet ”posisjon”, da har du rimeligvis lykkes i å bli lagt merke til.

Dette vet den tyske kunstneren Imi Knoebel å benytte seg av, på skøyeraktig vis, i sitt verk Ikke jeg III.

Nøkkelen ligger i maleriets tittel, og hvordan forståelsen av den lar oss lese verkets kvaliteter. Knoebel refererer til den berømte amerikanske maleren Barnett Newman, som laget en serie kompromissløse malerier mellom 1966 og 1970 som han kalte Hvem er redd for rødt, gult og blått. Knoebel svarer på dette med sin egen serie malerier, med dertil hørende tittel. Fikst gjort, og ikke minst like skøyeraktig som selve maleriet hans – for er det egentlig et maleri? Eller er det et relieff med malerielementer? Knoebel utforsker abstrakt maleri, primærfargene og våre forventninger til kategoriene i kunsten.

Det er hans posisjon.