I anledning Den Internasjonale Kvinnedagen 8. Mars 2023 skal vi hente frem en av de mange glemte kvinnelige kunstnerne som finnes i kunsthistorien: Louise Merkel-Romée (1888-1977). Flere store kunstsamlinger og museer har allerede jobbet i flere år mot en endring og fornyelse av kanon, altså hvilke kunstnere og kunstverk som skal regnes som grunnstener i kunsthistorien vår.

Denne fornyelsen innebærer å hente opp stemmer, kunstverk, erfaringer på tvers av kjønn, etnisiteter og tider som ikke har vært representert tidligere.

Louise Merkel-Romée har den delte gleden av å være eneste kvinnelige kunstner representert i utstillingen Samlerens Blikk – verk fra Sammlung Würth. Utstillingen viser høydepunkter fra samlingen og kunsthistoriens siste hundre år som hittil har vært dominert av menn. Det er som kjent ikke fordi kvinnelige kunstnere var så mye dårligere kunstnere, eller at de ikke har vært til stede på kunstscenen. Mange av dem fikk aldri de samme mulighetene som sine mannlige kolleger og historiene deres har blitt oversett og har forsvunnet ut når vi skrev historien, samlet inn til museene og satte opp utstillingene. Så i anledning 8. mars vil vi trekke frem et kunstnerskap som vil være nytt for mange.

Louise Merkel-Romée ble født Libussa (Ludwika) Rosenblum den 30. januar 1888 i en jødisk familie i Krakow, som den gang tilhørte Østerrike-Ungarn.

Mye av historien hennes finner vi gjennom utenomliggende omstendigheter, som gjennom historien til hennes mann Georg Merkel og gjennom hennes virke i kunstnerforbundet Hagenbund, men vi vet lite om henne fra tiden før hun giftet seg med Merkel. Louise og Georg møttes i 1903 da hun tok privattimer i tegning og maleri hos ham frem til 1905. De giftet seg tre år senere og flyttet til Paris samme år, og hun tok da det mer fransklydende navnet Louise Merkel-Romée. Ekteparet blir i Paris til 1914 og forflyttet seg da til Wien. Der hun fortsatte hun å utdanne seg innen maleri og skulle bli et av de første kvinnelige medlemmene av kunstnerforbundet Wiener Hagenbund. Forbundet som oppstod i 1900, var et samlingspunkt for unge malere, billedhuggere og arkitekter med alle slags politiske standpunkt og kunstneriske uttrykk, på begynnelsen1900-tallet. Med invasjonen av tyske tropper kom slutten på Hagenbund og i 1938 ble foreningen oppløst av politiske og kunstneriske årsaker. Mange medlemmer måtte forlate Østerrike på bakgrunn av religion og etnisitet, herunder også Louise Merkel-Romée og Georg Merkel, som flyktet til Frankrike og ble boende der gjennom krigsårene, mens de begge fortsatte å lage kunst. Gjennom kunstnerskapet eksperimenterte hun med ulike stilarter, motivmessig lå fokuset hennes i landskaps- og portrettmaleriet, og hun produserte også flere stilleben. Det er vanskelig å plassere henne i kun en kunstnerisk retning, da verkene hennes varierer fra det impresjonistiske til det kubistiske. Flere av verkene hennes mangler også datering som gjør det vanskelig å sette dem inn i en epoke.

Verket Weiße Mitte er et av disse udaterte bildene. Det ble kjøpt inn til samlingen i 1999, men stort mer vet vi ikke. Oljemaleriet, som er det første verket som publikum møter nå de kommer inn i utstillingen, er et eksempel på et av hennes mer kubistiske motiver. Malingen er lagt på i tørre lag og med korte, hurtige strøk som gjør at de sterke, men gjennomskinnelige fargeflatene avslører hvordan hun har brukt fargene lagvis for å skape dynamikk og dybde i det ellers flate motivet.

Weiße Mitte er ikke et maleri som byr på fasiten, og i likhet med Merkel-Romées egen historie må betrakteren lete i verket. Verket kan gi inntrykk av å skildre objekter plassert i et stilleben, men komposisjonen kan også gi assosiasjoner til utsikten utover en by sett fra et vindu.

Det er også verdt å merke seg signaturen, «Romée». Det er kun hennes etternavn, og ikke hennes ektemanns. Kanskje har hun gjort det for å skape seg en egen identitet som kunstner, utenom mannens suksess og i rollen som hans kone.

På 1950- og 1960-tallet blir ekteparet boende i Frankrike og hun fortsetter å stille ut. I 1971 blir hun på personlig invitasjon av forbundskansler Bruno Kreisky invitert tilbake til Wien, hvor hun blir boende frem til sin død i 1977. Hun blir gravlagt sammen med mannen sin på Wiens hovedkirkegård. Verkene hennes finnes i noen samlinger og dukker av og til opp på ulike kunstauksjoner. Det er glimt her og der i historien hennes som tilsier at hun kunne vært en del av de virkelig store kunstnerne i Østerrike fra mellomkrigstiden og etter andre verdenskrig. Dessverre ville ikke hennes egen samtid eller kunsthistorien det slik. Vi håper publikum vil ta turen og se utstillingen og oppleve verket hennes Weiße Mitte slik at hun kanskje kan komme ut av kunsthistoriens glemmebok og ta sin rettmessige plass.

-

Sammlung Würth, Inv. 4662